Sykkeljentene på nye eventyr i Afrika

Vi liker å bevege oss i Madagaskar

Klokken er 5:30, og hanen vekker oss. Det er vekkerklokken her i Madagaskar - enten du er en lokal eller en turist, i en liten landsby eller på byens gater, er det alltid en hane klar til å vekke deg.

Sykkelturen vår i Madagaskar starter i hovedstaden Antananarivo. Så stille og stille som nettene er i byen, er dagene like kaotiske og støyende. Vi kan ikke vente med å komme oss ut på veien og utforske landet. Syklene blir raskt montert på hotellrommet, matposene fylles opp, så vi er klare for dagene som venter på salene. Det tar ikke mange meter på syklene før tusen inntrykk strømmer inn. Fargerike markeder med saftige frukter og vakre kvinner som bærer kurver på hodet fanger oppmerksomheten vår til å begynne med. Så ser vi de nedslitte skurene, slitne barn og en mann som vakler med infiserte føtter. Til tross for fattigdommen blir vi møtt med de største smilene og vennlige øynene!

Vazaha, godteri!

Det er det vi møter mesteparten av tiden når vi sykler rundt. Smilende, latterfylte, heienemalagassere som snur seg når vi passerer på våre tungt lastede sykler.De fleste smiler, men de små landsbyene hilser oss også med en viss skepsis. Vi haropplevd mange kulturer før, men ingenting sammenlignes med dette. Her går vi inn i landsbyer som aldri har sett en “vazaha” før. Vazaha, malagassisk for “utlending/utenlandsk”, er hva alle roper til oss, enten vi går nedover gaten, sykler blant risåkrene, eller sitter på en lokal restaurant. I Europa ville det vært veldig politisk ukorrekt og rett og slett galt å peke og rope til en tilfeldig person med afrikansk avstamming på gaten, men her er det ikke engang uhøflig. Det er bare en helt naturlig observasjon: “Se, hun ser annerledes ut!” Ganske forfriskende umiddelbarhet, faktisk, men også litt merkelig å venne seg til. Ropene blir ofte etterfulgt av “godteri,” som betyr godteri. “Vazaha godteri” er en vanlig frasering, med både barn og voksne som roper til oss daglig. Ganske surrealistisk å bli spurt om godteri av fremmede på gaten!

I Sør-Amerika ble vi ofte gitt mye snacks av forbipasserende på veien, en gest de ikke har mulighet til å gjøre her. Likevel, opplever vi åpenhet, nysgjerrighet og hjelpsomhet i den grad malagassene kan tilby.

Overnatting hos Lokale

Camping utendørs er ikke egentlig mulig på Madagascar. Derfor har vi blitt rådet av en lokal syklist til å spørre om tillatelse til å sove i kirker eller andre religiøse hus. En dag kommer vi til en by uten hoteller, hvor vi i stedet ser et stort skilt med teksten: “Jesosy famonjena”. Det ser ut som et helt vanlig hus, men vi antar at det må være en slags kristen bygning. Vi blir først møtt av en liten gutt som løper mot oss når vi trår inn på eiendommen deres. Uten mye ordforråd sier Ida: “Mama?” og ser rundt seg på jakt etter svar. Gutten løper raskt inn og henter moren sin. Vi forklarer at vi leter etter et sted å sove og ønsker å vite om vi kan sette opp teltet vårt i hagen deres. Hun inviterer oss inn i stuen deres, og deretter kommer faren og setter seg ned. Familien synes det er smålig at vi vil sove i et telt, men foreslår i stedet at vi kan sove i stuen deres. Det aksepterer vi selvfølgelig.Det er klart å se at de har det ganske godt med et murhus, sofaer og senger. Toalettet er fortsatt bare en avløpskanal, og vannet kommer fra en brønn, så det er, selvfølgelig, etter malagassisk standard. Det viser seg at den lille bygningen ved siden av huset er en kirke, hvor mannen er pastoren. Flere ganger i løpet av kvelden kommer han inn og ber sammen med oss. Etter en god natts søvn takker vi familien for gjestfriheten og ruller videre. De virker i hvert fall like takknemlige for besøket vårt. Familens lille gutt blir populær i landsbyen når han stolt viser frem at to “vazaha” har bodd hos ham.

Inntrykk på nært hold

Vi nyter å være tilbake på syklene våre, smake på nye lokale retter og absorbere nye inntrykk, men Madagaskar er litt mer utfordrende enn forventet. Julie er spesielt berørt av fattigdommen som plager området. Det er vanskelig å ignorere ulikhet og vanskeligheter, vanskelig å vite at vi ikke kan hjelpe og sykle bort med lukkede øyne forbi hvert tiggebarn. For å ha tid til å fordøye disse inntrykkene, prioriterer vi å bo på hoteller når det er mulig. Selv om vi ikke bor hos lokalbefolkningen bortsett fra noen få ganger, føler vi oss definitivt ikke frakoblet fra dem. Det er ikke mange andre besøkende på hotellene bortsett fra oss, så folk kommer ivrig over og naivt prøver å kommunisere på både malagassisk og fransk, men som det er med oss, kan vi fortsatt ikke snakke mye annet enn dansk og engelsk, så kommunikasjonen foregår gjennom Google Translate eller noen få gestikulasjoner.

Eventyrlig dyreliv og møte med King Julien

Vår rute i Madagaskar tar oss fra Antananarivo til Toliara, en reise på over 1000 km med en liten fjellklatring hver dag. Madagaskar viser den mest varierte naturen på kort avstand. Vi starter i fjellene, fylt med rismarker, furu-trær og temperaturer som ikke er varmere enn 22°C. Når vi sykler sørover til lavlandsområdet, endrer landskapet seg til tørr savanne, sand og palmer. Temperaturen stiger betydelig - det gjør også mengden solkrem...

Den østlige delen av Madagaskar er regnskog, hjem til et rikt mangfold av dyreliv og planter, med 80% av artene som er endemiske, funnet bare i Madagaskar! De som er kjent med Madagaskar-filmene, vil vite at hovedgrunnen til å besøke de mange skogene er å møte King Julien selv. Vi tar en liten omvei fra vår planlagte rute for å besøke Ranomafana nasjonalpark. Reisen dit foregår på humpete, gjørmete grusveier som fører oss inn i den tette regnskogen i Madagaskar. Vi camper bak turistinformasjonssenteret og sovner til lyden av den nærliggende elven. Mens vi ligger der, mimrer vi om turen vi hadde tidligere i regnskogen. En lokal guide tar oss med på en tur inn i skogen. Mens vi prater underveis, stopper han plutselig og ber oss være stille. Han peker opp i tretoppene og sier: 'Se, der er en rød-bukse-lemur.' Vi står målløse og ser på lemurfamilien som grasiøst hopper fra tre til tre. Videre, en Milne-Edwards sifaka sklir nedover et tre sammen med oss, etterfulgt av to andre. De går ned til bakken og går oppreist på to bein som mennesker, rett foran oss, før de hopper tilbake på trestammene og ser på oss.

Vi er målløse når vi ser dette synet. Med usikkerhet spør vi guiden vår om det er sant at de er ville lemurer. Han bekrefter at de fritt vandrer i regnskogen, og vi er utrolig heldige som ser dem på nært hold!

Selv om vi allerede har sett lemurer, har vi ennå ikke sett ringhalelemuren, som er den lemuren de fleste kjenner til. Derfor fortsetter vi videre til nasjonalparken Isalo. I motsetning til Ranomafana, er Isalo tørt og goldt med store klippeformasjoner som bryter landskapet. Vi bestemmer oss for å overnatte på campingplassen inne i nasjonalparken, da vi har lest at det ofte er lemurer ute i løpet av kvelds- og morgentimene. Syklene blir knapt parkert før ringhalelemurene hopper frem fra sine huler i fjellene og ned til skogbunnen. De hopper rundt fra tretopp til tretopp, og uansett hvor vi ser, sitter en lemur og ser på oss.Tiden i nasjonalparken går med en fjelltur, enda mer lemur-observasjon og noen runder med kortspillet 500, før vi virkelig setter kursen mot Toliara.

Refleksjoner og perspektiver

Toliara er havnebyen der landets hovedvei RN7 slutter. Fra Toliara begynner reisen tilbake til Antananarivo. Denne turen foregår på en grusvei langs vestkysten, som ikke engang anbefales for turister å kjøre selv, så det er ganske umulig på sykkel. Av denne grunn velger vi å leie en bil med plass til sykler og en sjåfør som er vant til terrenget. Når vi krysser elver, grusveier og små sandfeller i bilen, slapper vi av og reflekterer over alle våre erfaringer i setet i løpet av de siste ukene. Spesielt fylles tankene våre med minner om lokalbefolkningen vi har møtt underveis. Vi har sett hjem som huser 12-13 familiemedlemmer på tvers av tre generasjoner. Husene har lite møbler bortsett fra en liten peis og en madrass for de yngste barna. Resten av familien sitter langs veggene og sover. Kvinner, eller rettere sagt jenter som knapt er 16 år gamle, går rundt med barn i armene. Dette er deres skjebne i livet—å bli mødre, ta vare på barna og lage mat. Ikke mange kvinner får lov til å jobbe utenfor hjemmet. Livet for mennene er heller ikke misunnelsesverdig, med hardt fysisk arbeid i feltene eller gruvearbeid hele dagen for lite eller ingen betaling. Du anses som heldig hvis din daglønn er 15 danske kroner. Tiden vår her i Madagaskar har vært fantastisk, men den har også vist oss noen ulemper. Ulemper som vi ofte ser på TV hjemme, men å være midt i kaoset med alle disse inntrykkene på nært hold setter ting i perspektiv og vekker takknemlighet for landet og kulturen vi har hatt privilegiet av å vokse opp i.

Neste kapittel

Vårt sykkelhistorie her på det afrikanske kontinentet er langt fra over. Snart skal vi gå om bord i et fly til Kenya, hvor vi vil krysse enda flere grenser, møte flere mennesker, oppleve flere kulturer, og kanskje til og med dra på en kort safari. Vi gleder oss til å ta deg med på turen!Hvis du er nysgjerrig på å høre mer fra oss, kan du følge oss på både Facebook og Instagram under navnet 'Sykkeljenter'.