Asia, kjære intense Asia

Et annet kontinent er nå krysset av listen for denne gangen. I løpet av de siste 3 månedene har vi syklet rundt i Asia. Og for en opplevelse det har vært. Reisen begynner i Bali, hvor vi nyter to uker med velfortjent ferie (hvis du spør oss…). Denne tiden tilbringes i solen, med festing og med et par gode venner som har kommet ned for å besøke oss. Når ukene er over, sender vi jentene hjem til Danmark mens vi fortsetter vårt sykkel-ventyr.

Indonesisk Overraskelse!

Det første landet på listen er Indonesia, og vi starter med Bali. Vi pakker sammen og begynner å sykle. Så fantastisk som det føles å være tilbake på veiene, tenker vi også: “Hva har vi egentlig begitt oss ut på.” Vi kan bekrefte at Bali har små, men utrolig bratte bakker. Ingen av oss sier det høyt i øyeblikket, men vi kan se på hverandres uttrykk at vi alle tenker det samme - hvis disse bakkene og den brennende 35-graders solen blir en daglig forekomst, så er Bangkok langt, langt unna!!

Heldigvis er dette bare noen få startutfordringer, ettersom det blir mye lettere når vi drar lenger vest. Etter noen dager med sykling på Bali, er vi klare til å seile til den neste indonesiske øya, Java. Vi seiler til havnebyen Ketapang, hvorfra vi sykler mot Jakarta, Indonesias hovedstad. En annen overraskelse venter oss på Java. Indonesere elsker sykler og syklister! Det vi ikke visste før vi ankom, er at Java har et stort sykkelfellesskap. Syklister over hele øya kjenner hverandre gjennom forskjellige Facebook-grupper.

Vi bruker ikke mer enn 10 ganger på overnatting, da et imponerende antall syklister tilbyr oss ly. Mange tar kontakt med oss gjennom sosiale medier eller folk vi har bodd hos før, som de kjenner. Lokalbefolkningen her ender med å kalle oss “kastegjester” fordi det alltid er noen som kjenner noen andre i neste by som de kan “kaste” oss til. Det er fantastisk hvordan vi kommer nær lokalbefolkningen på denne måten. Folk som åpner hjemmene sine, serverer mat, tilbyr en dusj og en myk seng å sove i. Folk stiller spørsmål, deler historier og vil ta bilder med oss. Mye bilder. Ikke bare bilder med oss, men også bilder tatt i smug av oss. Vi innser først at disse bildene eksisterer når de blir sendt til oss fra ukjente numre... det er her det hele blir litt overveldende for oss. Konstant har vi mobilkameraer i ansiktet - når vi spiser, sliter med å sykle opp en bakke, eller bare tar en liten iskrempause i varmen. Noen begynner å insistere på å møte oss, selv når vi avslår. De presser uten vestlige manerer og utnytter vårt ønske om å være høflige gjester i deres land.

Vi vil ikke høres utakknemlige ut eller som folk med storhetsvanvidd, men vi har blitt kjendiser her på Java, i det minste i sykkelfellesskapet. Det er ikke en uvanlig dag for oss hvis 10-15 personer kommer og ber om å ta bilder med oss. En mann venter tre timer på oss i en rundkjøring for å ta et bilde som “bevis.” En annen sykler 70 km over et fjell før kl. 08.00 for å følge oss tilbake samme vei over fjellet. Flere andre tar fri fra jobb for å få et glimt av de to danske syklegirls. Det høres helt sprøtt ut, og det er det! Men det viser også så mye om javansk kultur, så i ettertid er vi takknemlige for opplevelsen og innsikten, selv om vi kunne klart oss uten 80 % av oppmerksomheten i løpet av den tiden.

Singaporsk drømmeland

Etter en intens måned i Indonesia går turen mot Singapore, en barndomsdrøm for oss begge! Vi tar en 30 timers ferge for å komme hit, hvor vi koser oss med litt luksus i 1. klasse. Det er kanskje ikke mye mer enn økonomiklasse i en danskers øyne, men for oss er det helt perfekt, så lenge vi bare har et rom for to, hvor vi kan lukke døren.

Når vi går i land i Singapore, er det som å trå inn i en fantasiverden. Alt er storslagent! Skyskrapere overalt, gigantiske skulpturer og ikke minst frisk, ren luft! Det går opp for oss at det ikke er mye av det vi har fått i tiden vår i Indonesia. I Singapore bor vi i stuen hos en pratsom, men stresset irsk syklist, som lever det klassiske singaporske livet med stilren leilighet og godt betalt jobb, som han bruker alle døgnets timer på. Her parkeres syklene en liten uke, mens vi opplever den ville byen.

Malaysia, det er ikke deg, det er oss

Fulle av inntrykk, men i høyt humør, krysser vi grensen til Malaysia. Ingen av oss vet egentlig hva vi skal forvente fra dette landet. Det er litt som Funen, alle vet at det eksisterer, men ingen vet egentlig hva det har å tilby. Med dette tankesettet nyter vi å sykle inn i Malaysia. Grensekryssingen er den enkleste hittil, hvor vi ikke engang må parkere syklene. Det er egentlig bare som et trafikklys, hvor du stopper og får et stempel i passet, og så er du av gårde. Asiatisk trafikk er generelt litt mer hektisk enn det vi er vant til fra Sør-Amerika og Europa, men Malaysia er absolutt mer kontrollert enn Indonesia. Folkene her er definitivt ikke så overveldende som vi tidligere har opplevd, men vi innser at vi ikke har lyttet nok til oss selv og våre behov. Alt tar en negativ vending når vi bor hos en Warmshowers vert nær hovedstaden, Kuala Lumpur.

Julie, som er spesielt påvirket av de påtrengende asiaterne, har fått nok av å være sosial og engasjert i å møte lokalbefolkningen hele tiden. Det er simpelthen ikke mer å gi. Dessverre er dette resultatet for oss av å ha bodd med så mange lokale og ikke vært i stand til å slappe ordentlig av under vår tid på sykkelen på grunn av trafikken. En beslutning blir raskt tatt - fremover vil vi i større grad bo på hoteller i stedet for hos lokale inntil våre sosiale batterier er oppladet. Og så må vi komme oss bort fra trafikken, ut i naturen.

Med den konklusjonen setter vi kursen mot Cameron Highlands, et høydepunkt regnskog fylt med te- og jordbærplantasjer. Byene her oppe minner oss mest om koselige norske skianlegg. Det er så fredelig, rolig og KJØLIG! Eller snarere 20 grader, men vi har blitt så vant til varmen at vi av og til tar på oss en termoskjorte. I Cameron Highlands slår vi oss ned i et herberge hvor vi tilfeldigvis møter en gjeng med herlige unge jenter. Deres avslappende selskap, med mange morsomme kommentarer som flyter rundt, blir grunnen til at vi forlenge vårt opphold her. Vi tilbringer praktisk talt all vår tid sammen. Vi går fotturer, ser filmer, og har en koselig spaghetti/vin-kveld. Det bringer tilbake minner fra videregående, hvor alle bare nøt hverandres selskap, og magen vår kramper av latter.

Tilbake til toppen

Etter de koseligste dagene i Cameron, sier vi farvel til jentene og sykler til øya Penang med byen, George Town. Som om de gode opplevelsene aldri kunne ta slutt, finner vi oss plutselig midt i den villeste hinduistiske fullmånefeiringen. Unge gutter danser med enorme kreasjoner på ryggen til lyden av de kuleste trommerytmene. Menn drar store vogner med kroker i ryggen og stenger gjennom både tunger og kinn. Alle disse er lidelser som skal bringe renselse og et godt liv. Siden det ikke er andre turister, stopper de sin prosesjon slik at vi kan ta bilder med dem. Vi blir til og med tilbudt å prøve lidelsen av å ha en krok i huden, noe vi høflig takker nei til.

Vi er på en stor høy, og etter nedturen med tomme sosiale batterier, er vi tilbake for å nyte turen til det fulle!

Sørøst-Asias paradisøyer

Lykken fortsetter når vi sykler mot noen av Asias vakre hvite sandstrender og turkist blått vann. Det er noe vi har sett frem til. Den første paradisøya er den malaysiske øya, Langkawi. Her tilbringer vi dagene på stranden og gjør absolutt ingenting annet enn å slappe av i solen. En dag møter vi tilfeldigvis et par jenter vi traff i Cameron. De forteller oss at det er en dansk kokk på deres hostel som lager frokost. Det høres nesten for godt ut til å være sant, så vi må sjekke det ut. Det viser seg å være sant! Og når han tilbyr å lage rugbrød servert med hjemmelaget tunfiskesalat, lyser øynene våre opp... Det er det vi har savnet! Vi tar farvel med Malaysia. Landet som har overrasket oss mest på denne reisen - på en veldig positiv måte. Ikke så skittent som man kunne forestille seg, men absolutt fantastisk! Folk er snille, hjelpsomme og nysgjerrige, men i en grad som får deg til å føle deg likverdig, heller enn som kjendiser, slik vi ble behandlet i Indonesia. Med høyt humør og god energi er vi klare til å erobre Thailand.

Vi drar mot Krabi. Et ekte turiststed kjent for sine vakre strender, huler og en enorm Buddha-statue som sitter på toppen av et fjell, som krever en lang, bratt trapp for å komme seg opp. Ida hopper over turen til toppen, mens Julie kommer seg helt opp i den brennende 30-graders solen. Det koster mye svette, men utsikten fra toppen er verdt det hele. Herfra kan man overse hele byen på den ene siden, og havet og fjellene på den andre.

Vi jukser litt ved å si at Krabi er en del av øyene, da det faktisk er en del av fastlandet. På grunn av de store fjellene som omgir byen, må man seile for å komme til stranden, så det føles som en øy. Vi har avtalt med en av ryggsekkturistene vi møtte tidligere å dra rundt og se hulene sammen her. Værgudene er ikke helt enige, så det ender med mer som en "tour de restaurant" i et forsøk på å finne ly for regnet. Krabi er også kjent for å være et paradis for klatring. Det er plass for både proffer og nybegynnere på området, så det er ingen tvil om at vi må gi det et forsøk.

Den siste øya på turen er Koh Phangan, en ekte festøya som ligger på østkysten. Dette betyr en sykkeltur over landet, en to-timers fergetur, og så er vi klare for festing. Vi havner på et hostel med svømmebasseng, fotball, basketball og paddlebaner. Det er mange unge mennesker her, som hver kveld deltar i biljardturneringer, beer pong, og hva enn annet som følger med.

Hei Bangkok

Vi har hatt noen absolutt morsomme dager på vår mini øyhoppingseventyr, men vi har nok en gang innsett at vår sykkelreise er akkurat den perfekte måten for oss å reise på. Det er en fantastisk måte å balansere opplevelsene våre på. Vi snakker ofte om hvordan det som backpackere kan bli litt slitsomt i det lange løp (og litt trist) at alle de fantastiske severdighetene blir vanlige. Mens vårt hverdagsliv er på sykkelen, og spesielt for oss, når vi har hviledager og ser rundt for å se 'alle de må-se'. Vi mener ikke det er noe galt med å reise som backpacker. Vi føler bare at hvis vi oppholder oss et sted i flere dager, blir alle de små nyansene vanlige i stedet for opplevelser du tar inn, og i våre øyne er det en skam.

Det er derfor vi er helt klare til å hoppe tilbake på syklene våre og dra lenger nord, nå direkte mot Bangkok. Det er med store smil og litt nostalgi at vi sykler av gårde med det i tankene, fordi Bangkok betyr farvel og takk til Asia og hei til Europa. Vi har nytt veien til Bangkok langs kysten med strandidager, stille veier og opphold på koselige, rimelige feriesteder.

Frykt for den farlige, ukjente verden

Før reisen ble vi møtt av mange, veldig mange, med ordene “Vil dere reise til Sør-Amerika! To jenter på sykkel der, det vil dere aldri overleve! Folk ønsker dere ikke vel der”. Dette var selvfølgelig noe vi tenkte på før vi dro. Faktisk tenkte vi så mye på andres frykt at det nesten holdt oss hjemme. Heldigvis trodde vi på at verden ikke er så farlig som mange tror, og dro avgårde likevel. Vi stolte på vår sunne fornuft, og at vi sammen ville ta de riktige og trygge valgene. Det er ikke nytt for oss å være forsiktige, kritiske og lytte til magefølelsen vår. Dette har vi gjort i Sør-Amerika og Asia, akkurat som vi pleier å gjøre hjemme i det lille Danmark.

Selv om de flestes frykt primært eksisterer for Sør-Amerika med lange, øde strekninger, ligger vår egen bekymring i høyere grad i Asia. Her er det mange mennesker, mye trafikk og en kulturforskjell vi aldri har opplevd før.

Dette skaper selvfølgelig noen risikoer, men det er viktig å huske hvor sjelden noe virkelig tragisk skjer. Det er likevel ingen tvil om at Asia, for vår del, har holdt oss mer på vakt enn Sør-Amerika. I flere situasjoner må man tolke fremmedes intensjoner, som heldigvis som regel er gode. Med det sagt har vi bare hatt én ubehagelig opplevelse, hvor en mann fulgte etter oss på en scooter i Malaysia.

Noen ansatte på en restaurant advarte oss om hans skremmende blikk mens vi satt og spiste, til det svarte vi at han hadde fulgt etter oss et par kilometer før lunsjpausen. Etter restaurantbesøket ventet han igjen på oss, så vi kjørte tilbake til restauranten. Ansatte ønsket å passe på oss, og et vennlig par nølte ikke med å hoppe på scooteren og følge oss 25 km til neste overnattingssted. Det var absolutt ikke en behagelig opplevelse, men samtidig bekreftet situasjonen menneskenes vilje til å hjelpe og beskytte. Vi visste heller ikke mannen sine intensjoner, og om situasjonen egentlig var farlig.

Hop inn i verden - med din sunn fornuft!

Det er sprøtt at, i forhold til folks forventninger og frykt, dette er den eneste mildt skumle situasjonen vi har vært i etter over ni måneder på veien.

Vi håper at basert på historien vår, kan vi hjelpe til med å endre oppfatningen av verden! Spesielt synet på Sør-Amerika, som mange unge mennesker og deres foreldre frykter altfor urimelig. Vi håper at flere i fremtiden vil ha ønsket og motet til å reise dit, i samme grad som folk for tiden reiser til Asia! Verden er ikke farlig!

Vi håper at vi kan hjelpe til med å vise at alle mennesker har de samme grunnleggende behovene for et godt og lykkelig liv, uavhengig av om vi kommer fra nord, sør, øst eller vest. Alle vi møter på veien ønsker bare å hjelpe oss med å få de beste opplevelsene og de morsomste minner. Vi har reist gjennom mange områder og sosiale lag, og vi har ennå ikke følt oss sårbare noe sted; tvert imot, folk hilser oss med kjærlige smil, noe å spise, og gode råd underveis.

Utover vår egen sikkerhet, har mange vært bekymret for tyveri når vi drar inn i de fattige landsbyene. Heldigvis gjør syklene våre at mange ser oss som likemenn: De jobber hardt med jobben sin mens vi jobber hardt med syklene våre. Mange lokalbefolkninger tror vi ikke har råd til scootere, biler eller busser som andre reisende. Det må være av nødvendighet at vi velger utmattelse på sykkelen hver dag!

Bare lokale syklister, som drømmer om en lignende reise, vet hvor dyrt utstyret vårt er og forstår valget av sykler. Mange muslimer ønsker å sykle til Mekka, og de har ingen planer om å ødelegge reisen vår ved å stjele. Ironisk nok, det eneste stedet vi har fått noe stjålet på denne reisen, er Amsterdam. Vi har bekreftet dette fra flere kilder, som resonerer at bare vestlendinger forstår verdien av syklisters utstyr, så i Europa er faktisk risikoen for tyveri høyest. Likevel betyr ikke det at du bør bli i lille Danmark! Europa er også trygt og fantastisk!

Frykt avler frykt. Erstatt det med sunn fornuft og kom deg ut for å oppleve verden ❤️.

Etter et vill eventyr i Asia, som både har fascinert, frustrert og blændet oss, flyr vi nå til Paris. Den siste måneden av reisen vil bli brukt på å nyte den europeiske sommeren mens vi sykler forbi noen venner på vei til Danmark.